Stat eller Nasjon?
Folk
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
- Folkeslag, en gruppe mennesker med samme kulturelle og etniske bakgrunn
Nasjon
Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Nasjon (av latin «natio»=slekt, herkomst, folkestamme), er et begrep som er flertydig. Svært grovt kan man si at «nasjonen» betegner et erkjent kulturelt fellesskap, som gjerne deler en forestilling om et felles historisk opphav, visse likhetstrekk i kultur som atskiller dem fra medlemmene av andre nasjoner, tilknytning til bestemte landskapsformer, samt i mange tilfeller deler et felles språk. Den tyske filosofen Johann Gottfried von Herder var blant de tidlige tenkerne som under den tyske Romantikken mente at nasjonen var et kulturelt-språklig fellesskap.
Staten er derimot fellesbetegnelsen på et sett av politiske og juridiske strukturer som binder innbyggerne sammen og gir dem plikter og rettigheter. Staten er formell der nasjonen er uformell. I nyere tid har begrepet nasjon også kommet til å bli mer brukt i betydningen stat eller land, det er symptomatisk for denne dreiningen at det mellomstatlige Folkeforbundet i 1946 ble videreført under navnet De forente nasjoner, en organisasjon som definerte seg som en samling av nasjoner men i realiteten var en forening av stater. I typiske multikulturelle stater som USA og Russland brukes begrepet nasjon om statenes fellesskap av innbyggere, uavhengig av den enkelte innbyggers språk eller kulturelle tilhørighet. Denne type problemstillinger gjør begrepet «nasjon» problematisk og vanskelig å definere eksakt. (Så langt Wikipedia)
Det er en reell forskjell på begrepene Stat og Nasjon, som nevnt i den klare definisjonen til Wikipedia. Det er heller ingen tvil om dette historisk. Nasjonenes tilblivelse er gammel. Her inngår en naturlig utvikling av de etniske grupper, ofte med en samhandling med en religion representert av en helgen som samlende midtpunkt og beskytter. Nasjonen rommer et helt folkeliv, språkmessig, litterært, musikalsk, religiøst, et rikt fellesskap og samfunn med høytider og feiring av felles identitèt og verdier. Ja, regelrett et felles virkelighetssyn. Alt dette reelle folkelivet kan ikke bo i den formelle rettsstat. Staten har ingen sang! Historien slår fast at nasjonen er en bolig for et folk og en kultur.
Gjennom Folkeforbundets tilblivelse ble det gjort et forsøk på å samarbeide stater imellom for å løse væpnede konflikter og unngå krig. Dette ble videreført av FN. Det sier seg selv at et samarbeid mellom stater er et formelt samarbeid på tvers av kulturer. Det vil i regelen da kunne oppfattes som at FN har «kuppet» begrepet nasjoner all den tid samarbeidet gjaldt formelle mellomstatlige anliggender.
Den utviklingen vi har sett gjennom FN er at de har gått utover sin formelle rolle som et råd for fred og for global helse og nødhjelp. I dag legger de føringer hvor de overstyrer nasjonenes anliggender for identitètsforståelse, demokratiforståelse og syn på forfatning og lovgivning. Ja, endog hvorvidt en kultur eller religion skal få være rådende på grunnlag av sitt suverene flertall. I dag er begreper som Globalisme og Multikulturalisme fremtredende og politisk riktig. Men det er jo ingen ting som heter Multikulturalisme – det finnes ingen isme som består av mange kulturer! Det som ligger under denne «multikulturalismen» er et forbud mot at èn kultur skal få være rådende. Det riktige begrepet for det forbudet er Liberalisme. Liberalismen nekter èn kultur å være rådende, på tvers av om den skulle ha 99% oppslutning. Idèen bak Liberalismen er at ingen skal ha rett. Alle skal stilles likt. – som strider mot flertallsdemokratiet. Det betyr at en nasjon med sitt mangehundreårige liv skal undertrykkes av en rettsstat – som dermed ikke blir verdinøytral men undertrykkende og totalitær.
Jeg spør: Dersom en skal være så politisk riktig at en ikke våger å bruke ordet nasjon som begrep som skal romme et folks historie, kultur, religion og folkeliv. Hvilket begrep skal en da bruke? Det er intet mindre enn et begrepstyveri som er skjedd. Dette reduserer vår kultur, vårt fellesskap og vår egen definisjonsmakt dag for dag. Hvem og hvilket skal være våre kulturbærere dersom vi frivillig gir fra oss dette begrepet og denne historien? Staten?
Det vi har vært utsatt for gjennom FN er intet mindre enn en kjempe-generalisering hvor de underliggende påstander er at religion og nasjonalisme fører til krig – banalt! Når ble norsk nasjonal kultur og tilhørighet en krigstrussel? Når ble den Evangelisk Lutherske Kirke i Norge en krigstrussel? Vi har lagt oss flate for den alltid gjeldende sykdom i store sammenhenger – spillet om makt. En global innflytelse fra FN`s korridorer som skal ene hele verden i en utopisk Liberalistisk Globalisme.
Dersom vi ikke våger å stå for begrepet nasjon – da er det min påstand at vi er feige og egentlig flykter fra vår oppgave; å bevare så vel boligen for vår kultur som dens verdier.
Store og viktige menn har flyktet fra denne oppgaven før:
Jonas 1, 8: Da sa de til ham: Si oss hvem som er skyld i at denne ulykken har rammet oss? Hva er ditt ærend, og hvor kommer du fra? Hvilket land kommer du fra, og hvilket folk tilhører du?
Jonas flyktet fra oppgaven å gå «like inn» i situasjonen i Ninive. Han unte dem faktisk ikke denne nåde i fare for å «drite seg ut». – for han visste at Gud var en nådig Gud som kom til å spare dem.
Jonas satte seg østenfor byen. Østenfor kan tolkes som at han satt i sin forutvelgelse fra før verdens grunnvoll ble lagt. Løvhytten kjenner vi. Kanskje han feiret sitt åndelige lys. Gud lot et kikajontre, et tre med oljeblader som kan være bilde på ånd og liv – pinse – vokse opp på en dag og forsvinne på en dag. Da billedlig talt det svalende og herlige pinsemøtet var over – og luftningen forsvant ønsket han seg døden. Gud spurte ham om det var med rette han følte det slik, noe som Jonas samtykket i.
Her har vi altså en Jonas, et bilde på menigheten, som feiret sin egen fortreffelige åndelighet, som han slett ikke hadde hatt arbeid med, som i møte med selveste skaperen burde innse at her var langt viktigere ting på spill enn «et herlig møte». Denne Folkefaderen han sto overfor, Gud selv, hadde hatt et rimelig langt arbeide med å skape, holde oppe og livnære disse innbyggerne av Ninive. I all sin åndelighet hadde Jonas sviktet sitt kall. Riktignok gikk han likevel etter en skikkelig dukkert. Men likevel etterpå hadde han problemer med å se sitt egentlige ærend. Jeg lar spørsmålet henge i luften: Hva er ditt ærend, og hvor kommer du fra? Hvilket land kommer du fra, og hva folk tilhører du?