Moderne eller Konservativt / Flerkultur eller Norsk Kultur
Europa er i krise. Og ikke bare Europa, vårt eget Norge også. Migrasjonskrise. Ukontrollert innvandring legger press på ytringsfriheten og tryggheten fordi så mange muslimer kommer i en tid med mye terror og frykt. Dette truer demokratiet og det Europeiske verdigrunnlag. En ser tiltagende segregering, kriminalitèt og lovløshet. Selve forsøket på å mildne muslimene og integrere dem i samfunnet fører til at en forflater sitt eget verdisett for å gi rom og likhet for alle. Samtidig med dette bygger en ned sitt eget kulturelle forsvarsverk, både for å imøtekomme muslimene men også for å fullføre det sekulære løp som er satt opp for frihet under Liberalismen.
Og dette er jo det store mantra i tiden. Globalisering og multikultur basert på det moderne syn på demokratiet med «Frihet, likhet og brorskap. Dette er det store overnasjonale budskap som går ut fra FN, hvor menneskerettighetene skal overta for religionene, og det sekulære demokratiet med sitt store liberale frihetsskjema under FN som paraply, skal overta etter nasjonaldemokrati og folkesuverenitet som har båret i seg den historiske statsdannelsen i parløp med religionen, Katolisisme og Protestantisme. Men hvordan har dette gått? Hvilke resultater høster vi nå etter den grenseløse rausheten og snillismen, etter å ha stilt våre demokratier og våre land vidåpne?
I etterpåklokskapens navn: – Har vi gått feil vei? Var det lurt å bytte Europeisk kultur bort mot flerkultur? Var det lurt å la den sekulære Humanismen, med sin Liberalisme, definere demokratiet på bekostning av nasjonaldemokratiet og Kristendommen? Var det lurt å åpne opp grensene for fri flyt av varer, mennesker og kulturer, samt ideologier som truer vår eksistens?
Det politisk riktige i tiden, nemlig å være FN lydig hva angår det moderne syn på demokratiet med et skjema for aksept, integrering og fellesskap mellom alle nasjonaliteter og kulturer, hviler enklest mulig sagt på to hjelpeløse påstander. 1. Nasjonalisme fører til krig og rasisme. 2 Religion fører til krig. Disse to argument blir, spesielt i et land som Norge, to kjempestore løgner. Hos oss er nettopp nasjonalitet og kristendom selve de to store byggesteiner som har skapt et av verdens mest velfungerende og humane demokrati.
Hvordan har denne liberaliseringsprosess forløpt med hensyn til det nasjonale og konstitusjonelle Norge? I forholdet mellom stat og kristendom? Hvordan gikk det til at bekjennelsesesparagrafen § 2 i grunnloven ble endret? Det store kompromisset, Kirkeforliket, som var en hestehandel mellom stat og kirke, løsrev staten fra kristendommen og gav kirken sitt eget demokrati.
Kirkeforliket
Bernt T. Oftestad kom i 1998 med boken Den Norske Statsreligionen – Fra øvrighetskirke til demokratisk statskirke. I denne boken legger han særlig vekt på virkningen av den dyptgripende moderniserings- og sekulariseringsprosess som begynte i det nittende århundre og som ennå ikke er avsluttet.
Oftestad begynner sin bok slik:
”Statsreligion – en anakronisme? Kan staten være religiøs? Bør den knytte til seg en bestemt religion eller konfesjon og gi den særlig støtte? Ut fra en moderne demokratisk vurdering bør staten være nøytral religiøst sett, fremme enhet og samforstand blant borgerne uten å ta hensyn til deres religiøse eller konfesjonelle overbevisninger. I et moderne demokrati bør staten først og fremst sikre religionsfrihet. Den bør med andre ord avlastes for de konflikter som religionen ofte har vært og kan bli kilde til.”
Bernt Oftestads analyserende spørsmål ”Kan staten være religiøs?” besvares i Bibelen hvor en forstår at også hedningenasjoner kan ha pakt med Gud på samme måte som Israel. Vår grunnlovs bekjennelse i den tidligere § 2, hvor det har vært sagt at Den Evangelisk Lutherske Religion forblir den Norske stats religion, har gjort den Norske stat til en Evangelisk Luthersk stat, altså en kristen nasjon.
Neste spørsmål fra Oftestad; ”Bør den knytte til seg en bestemt religion eller konfesjon og gi den særlig støtte?”, blir en fremstilling som at staten skulle være nøytral i utgangspunktet. Jeg mener Norge ikke er en stat som er nøytral i utgangspunktet. Norges historie forteller at nasjonen ble skapt og samlet gjennom kristendommen. Norge er en døpt nasjon – et kristent folk! Folk og kirke har vært synonymt. Derfor har også grunnloven gitt bestemmelser og føring for bevarelse av kristendommen. Så lenge som at 80 % av det norske folk er døpt med den kristne dåp står ikke staten nøytral for ansvaret at vi er en kristen nasjon. Å hevde noe annet er utroskap mot folket som har stått ved døpefonten og bekjent seg til Kirkens lære. I dag hvor en motarbeider en slik kjensgjerning er dette å svikte folket. Å fristille en stat fra et slikt suverent flertall strider mot alle kulturelle og folkerettslige forståelser.
Et utgangspunkt og en fremstilling at ”ut fra en moderne demokratisk vurdering bør staten være nøytral religiøst sett, fremme enhet og samforstand blant borgerne uten å ta hensyn til deres religiøse eller konfesjonelle overbevisninger” er å forholde seg til den politiske nasjonen uten å ha folkets kristne bekjennelse og tradisjon som grunnlag for den, men det moderne demokratiske. Selv om en arbeider for en kirke som internt søker en læremessig integritet, selger vi likevel gudsnasjonen og ofrer den på det moderne demokratiske alter.
Dersom vi kun har dette moderne demokratiske utgangspunktet for debatten angående kirke og stat forkaster vi den kristne nasjonen. Konfesjonen, bekjennelsen i grunnloven er et hovedpoeng for å være en kristen nasjon. Derfor blir det påfallende å bagatellisere vårt lands bekjennelse i grunnlovens § 2 og fjerne den. Det fratar Gud erobringen av Norge, vår politiske nasjons bekjennelse til Kristus.
FN påklagde § 2 i den Norske grunnloven fordi den bekjente seg til en religion og fordi den la føringer for dåpsundervisning. Men skal vi lyde FN mer enn behovet hos vårt eget folk? Politikere prøver å skape en enhet mellom religioner ved å undergrave religionene ved at menneskerettighetene nå skal ta religionens plass som høyeste norm. Egentlig motarbeider de alle religiøse stater. De bruker menneskerettighetene som rambukk for å intervenere det ene land etter det andre og dette blir truende for mange religiøse samfunn. Gjennom dette kan FN oppfattes som en totalitær organisasjon. Menneskerettighetene er et fint arbeidsverktøy internasjonalt. Men å gjøre dem til en ny verdensideologi som skal skyve unna religionene vil aldri lykkes – det vil aldri bli frivillig godtatt av en gjennomgående religiøs verden. Her ligger opphavet til polariseringen.
Bakkevig-utvalget fikk i slutten av 90-årene som mandat blant annet å utrede forskjellige modeller for ordningen av forholdet mellom stat og kirke. De landet på intet mindre enn å endre § 2 og ta bort statsreligionen.
Her er hva Bakkevigutvalget tilrådde:
Statleg religionspolitikk og Den Norske kyrkja. (Boken Samme kirke – ny ordning, innstilling fra Kirkerådets kirke/stat – utvalg 2002)
Det bør utviklast ein samla statleg religionspolitikk som fører til jamstelling mellom trus – og livssynssamfunna. Den må vere aktivt støttande ved å leggje forhold til rette for deira verksemd. Det må sikrast fridom og høve til individuell og kollektiv religionsutøving.
Staten sitt religionspolitiske ansvar bør fastsetjast i Grunnlova.
For å leggje grunnlaget for ei jamstelling av trus – og livssynssamfunn i Noreg, bør Stortinget endre dei paragrafane i Grunnlova som omhandlar Den Norske Kyrkja og Kongens kyrkjestyre.
Alle trus – og livssynssamfunn bør få økonomisk støtte frå staten.
Det offentlege har eit ansvar for å gje opplæring om religion og livssyn gjennom skuleverket. Det offentlege bør i tillegg aktivt støtte opplæring og oppseding som skjer innan trus – og livssynssamfunn, slik at dei kan formidle tradisjon og verdiar innan eit levande trusmiljø.
Kyrkjelege tenester i offentlege institusjonar bør halde fram, for brukarane sin del. I denne verksemda bør det offentlege også gje rom for andre trus – og livssynssamfunn enn Den norske kyrkja.
Ved viktige hendingar i nasjon og folk kan det vere naturleg at Den norske kyrkja tilbyr kyrkjelege tenester
Det er tydelig at Bakkevigutvalget har hatt ”det moderne demokratiske” som utgangspunkt for sin tenkning og ikke folkets historiske, kristne og nasjonale fundament, og dermed har sviktet den kristne nasjonen til fordel for den demokratiske kirken og det liberale demokratiet. De inngikk kompromiss. Den sekulære staten fikk sitt. Likeså de geistlige i sin kirke. Den store taperen var vårt eget folk – vår egen nasjon. Nå er statsreligionen borte. Konfesjonsstaten er borte. Og folkets verdigrunnlag og identitèt på Luthersk grunn er borte.
Selve konkretiseringen av mandatet Bakkevigutvalget fikk, selve mandatets hovedanliggende var formulert slik:
«Gitt det norske samfunns og Den norske kirkes historie, hvordan skal Den norske kirke organiseres for å kunne forholde seg kritisk og konstruktivt til den aktuelle kulturelle, religiøse og politiske virkelighet? Hvilken organisering av Den norske kirke – med særlig henblikk på relasjonen mellom stat og kirke – svarer best til kirkens identitet og formål?» (Boken Samme kirke – ny ordning, innstilling fra kirkerådets kirke/stat – utvalg 2002)
Kirken fikk med dette sitt demokrati. Målet var at dette skulle svare til kirkens identitet og formål. Men har det gjort det? Hva sitter vi nå igjen med? Jo, det kirkelige demokrati har fått kirken til å falle. Selve lærespørsmålet ble satt ut til høring – vigselsliturgien – selve samfunnets fundament, ekteskapet mellom mann og kvinne. Ekteskapsloven er endret og kirken gikk med på vigsel av samkjønnede par. Dette er svært dramatisk! Vi solgte Gudsnasjonen, fjernet bekjennelsen i § 2 og tok bort statsreligionen. Alt dette for å få den demokratiske kirken – som falt.
Hvor er læregrunnen nå? Hvor er de nedarvede normer? Hvor er den kollektive samvittigheten – i et samfunn som ved Liberalisme er overlatt til Anomi – normløshet? Se på de politiske partier, hvilke av dem har i sitt prinsipprogram nedfelt å bevare Norge som en kristen nasjon, med konfesjon og føring for dåpsopplæring. Hvem av dem respekterer historien vår, tradisjonen vår og kulturen vår? Også monarkiet er under angrep, institusjonen som har en meget sterk symbolverdi for felles Norske idealer. Institusjonene har falt, Kirken, grunnloven, partiene og mediene. En konsensus for feighet og unnfallenhet.
Kulturarven vår, normene våre og idealene våre «flyter» nå udefinert i det Norske folk. Dette har havnet under det politisk ukorrekte. Men det er likevel mange kulturbærere igjen i vårt folk. Dette kommer til uttrykk gjennom kirker og organisasjoner, samt gjennom sosiale medier. Bevegelsen, motkulturen, later til å være stor. Det er innslag av nye politiske partier, nye medier og konservative bevegelser.
Det er nå tiden til å snu, til å vende tilbake til det som fungerte. Det som har dype røtter i nasjon og i kultur og kristenliv. Kampen mot konsensus har startet. Det normsterke norske folk tilegner seg nå nye begreper for å imøtegå den liberale retorikken. Vi har samtid og problemer på vår side. Problemene legitimerer vår kamp – rettferdiggjør den. I en tid med sterke behov for grensesetting må disse grensene legitimeres på den gamle verdigrunnvoll – den som bor i folket vårt. Den historiske, kristne og nasjonale grunnvoll.