Paradigmeskifte

Fra mars 2016.

Paradigmeskifte

Europa og Norge står nå overfor store utfordringer. Umiddelbare politiske spørsmål som krever svar handler om flyktningestrøm og mottaksapparat, integrasjon og økonomi. I tillegg krever terroranslag I Europa mobilisering for sikkerhet og overvåking. Funksjonen av Eu, Eøs og Schengen er også under lupen fordi grensene er under press. Alt dette krever på kort sikt raske løsninger og legger også stort press på stater og deres befolkning. Men all immigrasjonen med stor tyngde av muslimsk innvandring stiller også store spørsmål omkring demokratiets framtid i Europa. Dette gjelder demokratiets ytringsfrihet, men går også dypere ned til de ideologiske grunnkrefter for de Europeiske demokratier. Vi kan snakke om en ideologisk krise som krever en ny ideologisk reetablering.

Det moderne demokratiet som er sprunget ut av Den Franske Revolusjon med Frihet, Likhet og Brorskap og som regnes som grunnlaget for menneskerettighetene, er det vidåpne demokratiet som under globalisering og flerkulturalitet inviterer inn alle forskjelligheter med tillit til at alle vil respektere denne felles frihetens ånd. Likhet, aksept, toleranse og religionsfrihet har lenge vært hellige prinsipper.

Liberalismen og den sekulære humanismen har mer og mer tatt over etter det grunnlag som var felles for de fleste Europeiske statsdannelser, kristendommen. Selv om kristendommen har representert flertallet i befolkningen, har dens normer likevel blitt ofret på det moderne Demos alter. Ethnos som har rommet folkesjelen og som har båret den nasjonale identitet og samhold med seg har blitt skjøvet i bakgrunnen. Liberalismens ukrenkelige frihetsprinsipper har hatt fortrinn foran flertall. Det vernet om verdiene og samholdet som kristendommen representerte i konfesjon og konstitusjon er blitt tatt bort med den følge at parlamentene og de politiske partiene nå er så åpne at de står uten vern mot det som i likhet med den Trojanske hest kan snu til å bli en direkte totalitær motarbeidelse av demokratiets frihetsprinsipp.

Paradigmeskifte
Selve normløsheten i det moderne og sekulære demokratiet gjør to ting: Det demoraliserer og nøytraliserer den del av befolkningen som er bærerne av den historisk kulturelle etikken, samtidig som den åpner for destruktive krefter. Våre gamle læremestere som blant annet Emile Durkheim og Max Weber priser protestantismen som det mest suverene for integrasjon og dens puritanisme som grunnlag for velferdsstaten. De opprinnelige og historiske størrelser som kristendommen og nasjonalstaten må igjen hentes opp til de balanserer det moderne demokratiet med dets friheter.

Det framtvinges nå en større strenghet for bevarelse av demokratiet. Valget vil nå være mellom en tidlig eller en sen strenghet. De to krefter, den forsmådde etniske befolkning og det fremadstormende radikale Islam, styrer mot en sterk polarisering av samfunnet. Dersom en venter med regulering av de truende krefter og samtidig ikke skaper ideologisk rom for kristendom og nasjon i de politiske partier, vil en komme i en situasjon hvor en sen og for sterk regulering nettopp vil kneble det frie demokratiet. Vi står nå ved en skillevei og vi må ta et tidlig oppgjør og godta at det vidåpne demokratiet får en ripe i lakken. Men det er tross alt bedre enn et senere totalhavari.

Moderniseringen av samfunnet har blitt framstilt som et valg mellom kristendommens dogmer og krav opp mot liberal frihet. Dette synes å ha blitt kjøpt av både stat og kirke. Men det paradoksale er at dette nå er blitt et umulig valg. Situasjonen har snudd slik at det reelle valg nå står mellom radikal Islam og Kristendom. Liberalismens åpenhet er ikke alene egnet til å sette grensene for det totalitære og radikale, nettopp fordi dens gjensvar blir en totalitær rettsstat.

Brynjulv Koll-Hansen